Vi var en liten gjeng fra studentlaget som i begynnelsen av august bestemte oss for å gå på pilegrimsvandring fra Svorkmo til Nidaros. Det hele begynte med at vi møttes i St.Olav kirke tidlig fredagsmorgen. Først feiret vi messe i det lille kapellet i St.Olav, deretter fikk vi velsignelsen for pilegrimer før avreisen. P.Etienne ga oss et ark med syv nøkler til pilegrimens sjel; frihet, enkelhet, langsomhet, stillhet, sorgløshet, fellesskap og åndelighet. Disse syv nøklene ville vi snart erfare viktigheten av.Været var ganske fint, men ryggsekkene tunge. Bussturen til Svorkmo var første etappe av pilegrimsturen. Tungt lastet med telt og annet utstyr klarte vi å komme oss på rett buss og finne plass til både sekker og oss selv. Vel fremme på Svorkmo startet letingen etter pilegrimsleden. Det i seg selv var ikke bare enkelt. Vi fikk god hjelp av bygdingene på Svorkmo, og innså snart fordelen med en egen trøndertolk. Pilegrimsleden begynte med en lang bratt bakke opp mot Skytterhuset på Svorkmo. Mye vakker natur og tid til ettertanke på veien mot Skaun. Det var langt, men vi gikk på med godt mot. Vi delte tanker og erfaringer. Etter mange lange bakker endret landskapet seg. Det ble vandring i skog og over myr. Vi fant blåbær og multer innimellom. Det var vakkert og stemningsfullt i skogen. Det var flere forlatte gårder som lå ved stien vi gikk. Utfordringen ble å huske betydningen av langsomhet og enkelhet i søken etter rent vann og en plass å raste. Det ble mer stillhet og bønn ettersom vi gikk – det var jo bare oss der på veien. Vi innså etter hvert at vi faktisk hadde frihet og sorgløshet til å være på vandring; uten forventninger, bekymring, uro og stress som vi vanligvis møter i dagliglivet. Vakker natur til tross var det siste stykket ned til Skaun fredagskveld en lettelse. Solnedgangen gjorde Skaun kirke ekstra tiltalende. Kirken i Skaun er en vakker kirke fra middelalderen, og en av de få kirker i Norge som har beholdt sitt Maria-alter. Vi møtte hyggelige folk ved Menighetshuset i Skaun, som velvillig lånte oss toalett og viste oss plass til å slå opp teltene.

Etter en forholdsvis rolig natt i telt stod vi opp i 8-tiden lørdagsmorgen. Ei trivelig dame fra menighetsrådet i Skaun kirke åpnet kirken for oss og viste oss rundt. Det er en enkel hvitkalket kirke med tre tak. Et flott alter med viktigste hendelsene i Marias liv. Og en altertavle med illustrasjon fra Skjærtorsdag. Vi hadde morgenandakt i kirken før vi spiste frokost og pakket sammen. Alltid freidig når du går, veier Gud tør kjenne. Selv om du til målet når først ved verdens ende. P.Etienne, Maria, Matteus og jeg stemte opp i sang når vi gikk veien fra Skaun og opp forbi Husaby. Karakteristisk for vår lille pilegrimsvandring var oppoverbakker, og det var mange av dem mellom Svorkmo og Nidaros. Været denne dagen var nydelig, sol fra skyfri himmel og ganske varmt. Vandringen startet på en ganske bred grusvei og fortsatte på gresskledde stier og seterveier. Denne strekningen mellom Skaun og Sundet gikk i stor grad gjennom skog og mark. En kan tenke tilbake til middelalderen da noen pilegrimer måtte gå til Nidaros uten skotøy, og vi kan takke Gud for alt det vi var velsignet med på denne vandringen. Vi forstod at det ikke var mange plasser å finne vann på denne etappen heller. Det er mye som vi til daglig ikke ser verdien i og setter like stor pris på. Mange ting vi tar for gitt. Vi erfarte hvor godt det er med vann og mat – uansett hvor enkel mat var. Sorgløsheten og enkelheten er viktige momenter i en pilegrims liv, noe vi allerede har fått kjenne på kroppen. Rosenkransen blir en trøst i de tunge studer av turen og vi innser at vi må sette vår lit til Herren.

Nede i Buvika er vi ute av skogen og borte fra de gode blåbærene. En liten stund følger vi stranden ved Buvika, men straks går veien opp atter en bratt bakke. Denne bakken har det passende navn; Brattbakken. Veien går over en haug og vi følger en sti ned mot Øysand. Det er fjære og veldig langgrunt. Såre og vonde føtter ønsker kaldt vann for å lindre smerten. Gnagsår og blemmer blir utfordringer for den videre vandringen. Men sorgløsheten og fellesskapet hjelper oss videre.  Tenk på de som vandret i middelalderen, uten fjellsko og gnagsårplaster. Alle moderne hjelpemidler gjør det nesten vanskelig for oss å møte disse vanskelighetene med godt mot og sorgløshet. Jeg søker sjøvannet etter en vandring i fjære. Deilig lindring. Det er spesielt vakkert denne sene ettermiddagen på flate Øysand. En kan legge merke til nye ting som en ikke har sett før, store majestetiske trær og beitende kyr ved sandstranden. Ved Gaula møter vi mannen som skal ro oss over elven, akkurat slik det ble gjort under middelalderen. Det er ganske stor fjære og dermed grunt i elven. Vi satt stor pris på hans råd til den videre veien og bestemte oss for å slå opp teltet på eiendommen hans – blant plommetrærne. Det har vært bosetning her siden middelalderen og familien som bor der nå har hatt slektninger der siden 1600-tallet. Gårdsbygningen er fra 1700-tallet og våningshuset fra 1800-tallet. Vi var heldige og fikk låne toalett og vask i tillegg. God hjelp fra fremmede folk, noe vi er veldig takknemlige for. Messe feiret vi på en fin plass blant trærne, en spesiell opplevelse. Enkelhet, fellesskap og åndelighet. Vi fant deretter en fin plass der vi kunne lage middag. Middagen bestod i en ingrediens fra hver, og det smakte faktisk ikke så verst. Kveldsandakt under måneformørkelsen. Soveposene var etterlengtet etter en lang dag med vandring.

Siste dag av vandringen. Vi begynte tidligere denne dagen, rundt kl 7. Morgenandakt før frokosten ble inntatt. Det var ganske fuktig siden vi lå nære elven. Teltene krevde tørking før vi kunne gå videre. Sekkene føltes mye lettere i dag, det meste av maten var nå spist. Føtter og muskler var såre og vi kjente på kroppen at vi hadde gått i to dager allerede – over 40 km til sammen. Siste etappe inn mot Nidaros innebar en del asfalt, men også skog og noe myr. Vi gikk gjennom Bymarka, rundt Granåsen, Vådan og Lian. Det var tørt og intet vann å finne. Vannflaskene fikk vi fylle hos en trivelig dame som bor på en gård vi passerte. Været var varmt og vi trengte det vannet vi kunne få. Blåbær og bringebær smakte godt og ga litt næring og glede. Siste del av vandringen ned Steinberget og forbi Ila kirken fikk meg til å se byen i et nytt lys. Jeg har bodd hele mitt liv i Trondheim, men nå syntes byen som helt ny – som om jeg opplevde den for første gang. Det lett å tenke seg at de som har vandret inn til Nidaros har blitt imponert over den store katedralen, og det blir en fortsatt. Kirkeklokkene ringte både i St.Olav og Nidarosdomen det siste stykket av vår vandring. Olavskilden nede ved Marinen var et velkomment syn. En gjeng slitne pilegrimer i stillhet ved kilden. Vi avsluttet pilegrimsvandringen med messe i kapellet, en spesiell opplevelse etter en lang tur.

Kontrastene var store på turen og landskapet fantastisk. Vandringen gikk gjennom skoger og over myrer, på gamle seterveier, stier og asfalterte veier. Vi har følt pilegrimslivet på kroppen. En spennende og utfordrende reise både fysisk og åndelig. Det å finne de riktige stiene og den rette veien – både i landskapet og i seg selv. Be om hjelp i de tunge bakkene og våte myrene. Vie sin tid og sine krefter til å vandre med Kristus og fordype seg i sin tro. Å legge all sin lit til Herren i de vanskelige partiene. I tillegg å bli bedre kjent med hverandre og dele denne opplevelsen i fellesskap.

- Karoline Fransiska